For et eventyr! For noen dager siden satt jeg i et minifly som førte meg over Mellom-Amerikas største regnskog og hadde en humpete bussopplevelse på vei til et barnehjem i Tocoa. Hvem skulle tro at jeg, en simpel vestlandsjente, skulle få lov til å prøve seg på outreach til misquito indianere midt ute i Honduras – et land jeg knapt hadde hørt om før?

Vi er nå halvveis i outreachen. Gjett om det går unna! Så langt har vi fått lov til å være med på en ungdomsleir på Ungdom i Oppdrag sitt senter i Ahuas, forkynt Guds Ord i flere kirker og bodd sammen med lokale familier i hjemmene deres.

Akkurat nå er teamet midlertidig delt. De to guttene på teamet befinner seg fremdeles i bushen, hvor de hjelper til med å bygge en barneskole ferdig for skolestart. Noen av jentene er på et jentehjem hvor de jobber blant misbrukte jenter. Jeg for min del er plassert på et barnehjem. Kjempesøte barn springer rundt og setter farge på dagene fylt av latter og lek.

Å være her på barnehjemmet, er svært forskjellig fra bushen. Slanger, kakerlakker, gjørme, mygg, edderkopper, kanoturer, utedo, brønn, løse kuer, hester og høner, lasso, Bonanza tendenser og aggregat som er på kun 3 timer daglig, er nå byttet ut med et mer vestlig miljø her i byen. På denne måten får vi se at å være misjonær ikke nødvendigvis bare handler om å kråle seg fram over stokk og stein i jungelen. Vi får se variasjoner i misjon.

Jeg føler meg velsignet som endelig kan ta meg en noenlunde normal dusj og spise litt variert mat. Samtidig kjenner jeg at jeg savner La Mosquitia; de varme smilene, faktum at janteloven var fraværende, den lidenskapelige lovsangen, de søte barna og det enkle livet. Men om ca 1 uke er det på an igjen. Da skal vi ut i jungelen nok en gang. Denne gangen sammen med en amerikansk misjonær her i Honduras. Det kan bli spennende. Jeg ber om at vi kan være til velsignelse for de vi møter.

Irmelin, 19 år fra Rogaland.

Foto: Ungdom i Oppdrag Skjærgårdsheimen
Musikk: Marcos Witt – Se Oye en las Naciones