Photo: Håvard Ramstad

This testimony is not translated to english yet, but it will be later. It is about a lady that was healed at a summer camp at Skjærgårdsheimen last year.
Toril Nevland vet hva smerter er. De var en konstant del av hverdagen hennes i 29 år. Men på familieleiren på Skjærgårdsheimen sommeren 2008 kom vendepunktet.

En ny hverdag
En glad, sommerbrun Toril sitter i armkroken på ektemannen Steinar og stråler. Det er på dagen ett år siden forbønnsstunden som forandret hverdagen deres.

De har akkurat avsluttet en times iherdig innsats i krabbefiskekonkurransen.

Begge har ligget langflate på brygga og fisket krabber for harde livet. Og innsatsen ga resultater. Laget deres vant med 60 krabber – én stakkars krabbe foran neste lag.
Det er nesten vanskelig å forstå at dette virkelig er den samme Toril som slepte seg rundt på krykker under leiren i fjor sommer, støttet av ektemannens sterke armer eller godt plassert liggende i en spesialstol under møtene.

Smilet og utstrålingen er den samme, men fysikken totalt forandret. “Vi har i grunnen brukt det siste året på å skjønne hva som har skjedd selv,” smiler ekteparet. “Det er så deilig, for nå kan vi gjøre ting sammen!”

“Vi har i grunnen brukt det siste året på å skjønne hva som har skjedd selv,”

Det manglet ikke på advarsler da de giftet seg i 1993. Vitnesbyrdet deres er at de har fått hjelp fra Gud til å holde ut og holde sammen. Du skal ikke være lenge sammen med dem før du gjenkjenner kjærligheten de har til hverandre og takknemligheten de gir tilbake til Gud.

Toril deler vitnesbyrdet sitt med begeistring. “Nå kommer det mye, for det bobler sånn over på innsiden,” sier hun og ler av seg selv.

Infeksjonen som forandret livet
Toril var helt frisk til hun var 14 år gammel. Hun var aktiv i kristent arbeid og gikk i niende klasse på KG i Oslo. En infeksjon på sentralnervesystemet forandret i løpet av én måned livet til den aktive jenta totalt.

Bena kunne ikke lenger bære henne, og hun måtte krabbe rundt eller bruke rullestol. Den sosiale, utadvendte jenta måtte kutte ut alt. Med den ene brorens og kameraters hjelp klarte hun å fullføre ungdomsskolen.

De kjørte henne til skolen og bar henne mellom de ulike rommene og bygningene i løpet av dagen.
Senere tok hun videregående liggende på madrass – avbrutt av mange pauser – og en EDB utdannelse.

Mange fall førte til kompliserte brudd i skjellettet og nerveskader. Skadene og smertene gjorde det umulig for Toril å sitte vanlig fra 1979. Gjennom årene har hun kjempet seg frem en lang og kronglete vei i helsevesenet.

Ny forskning gjorde at de fant de skadede nervebanene hos Toril først i 2000. Hun har gått gjennom mange operasjoner og opphold på smerteklinikker. Målet var smertelindring og å lære seg å leve med smertene.

“Jeg har tatt en dag av gangen – eller én time av gangen, og styrket meg ved tanken på at jeg ikke trengte å dra med meg smertene fra gårsdagen. Klagesangene 3:23 har trøstet meg. Jeg har vært helt avhengig av Guds trofasthet og nåde hele veien.

” Toril var aldri smertefri. Smertene økte på ved all form for aktivitet. På det meste kunne hun presse seg til å gå 60-80 meter på krykkene. Da var hun helt utslått.

Hun klamret seg til illustrasjonen av sommerfuglens forvandling. “Nå er jeg i puppen,” kunne hun si til seg selv. “En dag skal jeg fly.”

“Nå er jeg i puppen,” kunne hun si til seg selv. “En dag skal jeg fly.”

Gud tåler ærlighet
Toril vokste opp i en kristen familie i Oslo. Selv betegner hun det som en enorm styrke og hjelp gjennom alle årene med sykdom. “Det har alltid vært naturlig å be. Jeg har fått masse hjelp og trøst fra Gud. Han er den jeg har vært mest sint på, men også helt avhengig av,” forteller hun.

“Han har tålt spennvidden i livet mitt. Jeg har fått lov å være både rasende, glad, trist og sliten.” Toril har opplevd det som avgjørende mentalhygiene og være ærlig med sykdommen, samtidig som hun måtte sette noen grenser for hvilke tanker hun skulle dvele ved.

Hun uttrykker det som at hun måtte erkjenne mørket for å kunne se lyset. “Når du er syk, har du en ekstra jobb å gjøre på en del områder. Du må velge hvor du vil være med tankene og følelsene dine,” slår hun fast.

Toril vektlegger tydelig at det ikke er hennes egen styrke som har holdt depresjonen borte alle disse årene. Opplevelsen av Guds hjelp og nærvær har vært veldig konkret, og ekteparet har ikke tall på alle de dagene de spesifikt har merket at forbønn har båret dem.

På familieleir for første gang
I fjor kom de på familieleir med bilen fullastet av smertestillende, rullestol, krykker, spesialputer, madrass, stol og all verdens utstyr. Avgjørelsen om å dra på leir hadde vært krevende.

Bare kjøreturen fra Sofiemyr var en stor utfordring for kroppen. De visste at de kom til å betale for det helt frem til juletider.

Slik hadde det alltid vært når Toril presset seg. Da ble tilstanden verre. Men de hadde hørt om leirene og lengtet etter å gjøre noe slikt sammen.

Steinar tok DTS på Eintrøa i 1984, men familieleiren var første møte med UiO som familie. De var opptatt av at datteren på 11 år skulle få være sammen med andre barn.

Det ble en spesiell uke på mange måter. “Vi hadde aldri hørt slik ekteskapsundervisning tidligere, så det var både interessant og utfordrende. Gjennom hele uka kjente vi på Guds omsorg for oss som familie. Vi opplevde at han ville oss vel,” deler de.

“Vi hadde aldri hørt slik ekteskapsundervisning tidligere, så det var både interessant og utfordrende. Gjennom hele uka kjente vi på Guds omsorg for oss som familie. Vi opplevde at han ville oss vel,”

De kom uten å kjenne noen, men fant nye venner og opplevde en uke med hvile. Det var tiltrengt, for Torils kropp var utslitt. Noen av de skadede nervebanene lå nær vitale organer, og det var fare for kollaps.

Ekteparet hadde allerede snakket om hvordan begravelsen hennes skulle være. “Jeg var usikker på hvor lenge jeg ville få ha henne hos meg,” sier Steinar alvorlig.

En elv av velsignelse
Torsdagskvelden på leiren fokuserte på Guds karakter og kvaliteter. Det var et mettet gudsnærvær i møtet da Toril kom frem til forbønn. “Jeg tenkte ikke på helbredelse,” sier hun oppriktig.

“Jeg ville bare ha mer av Jesus!” Under forbønnen falt Toril sammen på gulvet. Hun opplevde som om hun lå pakket inn i en elv av velsignelse som bare rant og rant. Det var godt å være der, men hun tenkte ikke: “Nå skjer det!”

“Jeg ville bare ha mer av Jesus!”

For det var langt fra første gang Toril var til forbønn. Hun har blitt bedt for og salvet mange ganger i årenes løp og erklærer at hun aldri har vært skuffet etterpå.

“Det har vært mye helbredelse i at Gud gang på gang har vist seg trofast. Jeg har aldri gått tomhendt fra en forbønnsstund.” Toril vitner om at hun har blitt fylt opp, forfrisket, fått oppmuntring gjennom andre mennesker og fått mot til veien videre.

Mange velmenende kristne har kommet med spørsmål om hun var sikker på at hun hadde gjort opp all synd, eller om hun egentlig ville bli helbredet. Det har ikke alltid vært like lett å takle.

“Mange har også henvendt seg til Steinar i stedet for til meg. Akkurat som om jeg ikke var et fullverdig menneske fordi jeg var syk.” Verset i ordspråkene 4:23 om å bevare hjertet fremfor alt, har vært et nøkkelvers for dem begge to i prosessen.

Vårrengjøring
Under forbønnen på leiren fikk Toril en profetisk hilsen om at Gud foretok en vårrengjøring. Og allerede samme natt merket hun at noe skjedde. På grunn av langvarig forbruk av morfin og medisiner, hadde hun store problemer med nyrestein.

De forsvant den natten. En stor stein var innkapslet i blæra, og etter sommeren ventet en operasjon med komplisert kirurgi. Overlegene visste ikke hvordan de skulle løse det.

Da Toril troppet opp etter ferien, tok de masse bilder og undersøkte henne flere ganger, men problemet var borte. De skjønte ingenting. “Men det gjorde vi,” sier Toril og ler.

Den siste dagen på leiren sa datteren Hannah Malene: “Du må jo skjønne at det skjer noe her når vi er så glad i Jesus og vi ber!”
Men hvor mye som skjedde, tok det tid før den lille familien virkelig klarte å ta inn over seg.

“Du må jo skjønne at det skjer noe her når vi er så glad i Jesus og vi ber!”

Sommerfuglen flyr
Noen dager etter leiren, reiste familien på tre til Tyrkia i to uker. Det hadde blitt en tradisjon, fordi varmen gjorde godt for Torils kropp, selv om flyturen var tøff.

Denne gangen ble det forsinkelser, og de ble sittende én time inni flyet og vente før avgang. Da reisen endelig startet, ble det så kraftig og langvarig turbulens, at personalet også måtte sette seg.

“Nå er turen ødelagt,” sukket Steinar, med tanke på belastingen for Torils kropp. Men hun bare smilte. Vel fremme ved den lånte leiligheten, tok hun trappene som en lek og pakket ut alle koffertene.

Men fremdeles tok de ikke helt inn over seg de nye realitetene.
Tilbake i Norge ett par uker senere, vasket Toril hele huset for første gang i sitt liv. Da stoppet ekteparet opp og så på hverandre.

“Ærlig talt, nå har det skjedd noe!” Men de fortalte det ikke til noen. Det var som om de holdt pusten og lurte på om det bare var en god periode. Ganske snart ble de overbevist om at noe radikalt hadde skjedd.

Toril gikk på en helt annen måte. Selv om muskler og alt i kroppen måtte trenes opp igjen, og dette medførte smerter her og der, var dette noe helt nytt. De kunne ikke skjule det lenger.

Midt i september leverte de tilbake alle hjelpemidler og medisiner som Toril hadde vært avhengig av i en årrekke. Sentralnervesystemet var gjenopprettet, og legene hadde ingen forklaring.

Hun var frisk. Sommerfuglen hadde spredt ut vingene sine og fløy i sollyset.

Bobler på innsiden
Det eksploderte plutselig av ting å glede seg over. Toril hadde brukt sovemedisin i mange år, og det tok tid å finne et nytt søvnmønster. Men nå frydet hun seg over å våkne midt på natten uten smerter.

I stedet for å være redd for å vekke de andre på grunn av smertene, måtte hun nå snike seg ut av soverommet for å slippe latteren løs. Takk og lovsang steg opp til Gud både sent og tidlig.

“Vi ler masse hjemme hos oss,” sier ekteparet. Og vi har ikke vanskelig for å tro dem.
“Tenk bare det å våkne om morgenen med krefter til en ny dag,” sier Toril med tydelig begeistring.

“Tenk bare det å våkne om morgenen med krefter til en ny dag,”

Det siste året har hun frydet seg over å kunne gå tur, sykle, nyte naturen og delta i hverdagen på en helt annen måte. I jula gikk hun på skøyter, og i vinterferien fant hun frem skiene igjen.

Før gikk det meste av kreftene bare til å takle smertene, og lyd var fysisk utfordrende. Men nå lever Toril med alle sansene fullt og helt. Helbredelsen ga henne også sidesynet tilbake.

Hun fryder seg over sterke, flotte synsinntrykk og aller mest over å få slippe smertene. Det er den største forskjellen.
Hele familiens hverdag er forandret.

Steinar, som har vært en enorm støtte for Toril i alle disse årene, har plutselig en helt annen frihet til å leve selv også. Og i fjor høst kunne Toril ta med seg datteren på kinotur for første gang.”Kan vi to gjøre noe sammen? Alene?” undret Hannah Malene seg.

Toril har drømt å bli funksjonsfrisk i mange år. “Det er først nå det begynner å gå opp for meg hvilken gave jeg har fått,” innrømmer hun. “Det bobler av liv og glede på innsiden.”

Det største av alt
Det er en ting som er viktig for Toril å understreke; “Det er kjempe at jeg kan gå nå. Men det er et enda større under at Gud har holdt meg oppe gjennom alt,” sier hun med overbevisning. Steinar nikker samtykkende.

De har fått oppleve velsignelsen av å få være fri og friske både på innsiden og utsiden. Ekteparet blir stående igjen med Guds trofasthet som det store utropstegnet. Han som har sluppet sommerfuglen ut av puppen og latt den fly.

Tekst: Marianne Synnes Braseth Foto: Håvard Ramstad