Hver dag er et eventyr.

En ny erfaring. En ny dag hvor Gud åpenbarer sitt hjerte på en ny måte. Hans hjerte slår med stolthet for det karenske folket. Jeg får en større forståelse av hvem Gud er gjennom dette folket. Får se hvordan andre folk tilber Gud på en annerledes, men vidunderlig måte. Forstår mer av din egen kultur og hva mangfold virkelig betyr.

Wow! Det er vanskelig å oppsummere en utrolig måned med bare noen få ord. For ei norsk jente på tjue år er det vanskelig å plukke ut bare ett høydepunkt å fortelle om, når jeg er så proppfull av ulike inntrykk!

Teamet mitt og jeg har besøkt tre forskjellige landsbyer, jobbet masse blant barn, utført praktisk arbeid og hatt mange møter med drama og sang. Vi har også jobbet som engelsklærere på Noh Bo Academy. Det var veldig utfordrende, men samtidig skikkelig moro. Vi kommer aldri til å glemme alle de vakre karenske ansiktene og den fantastiske gjestfriheten.

I den andre landsbyen vi besøkte, opplevde vi virkelig hvordan Gud kan bruke enhver situasjon. Etter planen skulle vi ha et friluftsmøte der, men det ble forandringer i opplegget fordi John kuttet seg i armen med en machete. Den fungerte litt annerledes enn en norsk øks… Hsar Moo Paw, John og Laurel dro til sykehuset. Tilbake i landsbyen satt fem nordmenn sammen med en gjeng karenere fulle av forventninger.

Etter en stund, satte vi oss ned med gitaren og begynte å synge – litt på norsk, litt på engelsk og på et vis kom vi oss til og med gjennom de tre karenske sangene vi kunne. Familien vi bodde hos, slektningene og naboene deres kom for å høre på oss. Etter en stund innså vi at det var behov for å utvide repertoaret vårt litt, og Gud utfordret Gunhild og meg til å danse for dem. De klappet og lo. Etterpå sang de litt for oss, før de spurte om vi hadde noe mer å dele. Vi kunne noen dramastykker, men vi manglet noen av skuespillerne og hadde ingen som kunne forklare dramaene på karen. Men så kom vi på at kokken vår, Saw Oo, kjente alle dramaene fra sin DTS, slik at han kunne dele noe i forbindelse med hvert enkelt av dem.

Vi hadde ikke forberedt oss, men allikevel ble dette det beste møtet vi hadde på hele turen fordi Gud virkelig var der med sin Ånd og sin fred. Selv om vi ikke kunne kommunisere skikkelig med hverandre verbalt, fantes det noe som var sterkere enn ordene som bandt oss sammen; Kjærligheten til Jesus og hverandre. I en slik situasjon forstod vi virkelig hva guddommelige møtepunkt betyr. Vi tenker ofte at hvis vi skal dele evangeliet, må vi være gode til å preke, ha en vakker sangstemme eller ha et fengende drama. ”Hvis vi er flinke, kan Gud bruke oss.” Men Gud har sagt i sitt ord at det er når vi er svake at vi er sterke. Når vi innser at vi ikke har noe å gi i oss selv, kommer Gud med sine planer som er mye større enn hva vi kan komme opp med på egenhånd. Når han får være Herre, har vi kanskje ikke full kontroll over situasjonen, men Gud har virkelig kontrollen og han vil la sin kraft og kjærlighet virke på måter som overgår all menneskelig forstand.

For min egen del, kan jeg si at det er slik jeg ønsker å leve livet mitt. Hver time, hver dag, hele livet.

Anita, 20 år fra Trøndelag